Ingen annen tysk by er så preget av nazitiden som Berlin. Her ble de blodigste gatekampene mellom nazistiske SA-folk og kommunistene utkjempet, herfra styrte nazistene sitt enorme imperium, og her fant krigens siste, desperate kamper sted.
Hitler stammet fra Østerrike. Han trivdes best i landlige omgivelser og hadde en inngrodd mistro til storbyens anarki. Berlins innbyggere hadde han heller ikke den store tilliten til, for ved valgene i 1930-årene ga de nazistpartiet NSDAP langt færre stemmer enn landsgjennomsnittet.
“Det ville ikke være noe stort tap hvis Berlin ble ødelagt av krigen,” slo Hitler fast i 1941. På den andre siden var han allerede under sitt første besøk – på sykepermisjon under første verdenskrig – blitt fascinert av byens kraft og størrelse.
Derfor falt det Hitler lett å rive store deler av Berlin for å gi plass til sin egen store visjon om en nazistisk verdens-metropol, Germania.
NAZIHOVEDKVARTERET: Prinz Albrecht Strasse var en av nazi-tidens mest uhyggelige adresser: Her lå hovedkvarteret for det hemmelige politiet, Gestapo. Naboene var SS, politi-ledelsen og etterretningstjenesten SD. Sjefen for alle disse politi-og sikkerhetsorganene var Heinrich Himmler, som styrte jødeutryddelsen og den nazistiske terroren i selv de fjerneste avkroker av det erobrede riket.
Bygningskomplekset ble ødelagt under kampene om Berlin – bare kjellermurene står igjen. Her har stiftelsen Topographie des Terrors satt opp en plansjeutstilling om Gestapos blodige håndverk. Gaten heter i dag Niederkirchnerstrasse, oppkalt etter en kvinnelig, kommunistisk motstandskjemper.
PROPAGANDAMINISTERIET: Den hvite bygningen i Mauerstrasse ser ganske tilforlatelig ut – og et skilt forteller at her holder det tyske helsedepartementet til. Men fra 1933 til 1945 hadde en av nazismens mektigste menn kontor her; Hitlers drevne propagandaminister Joseph Goebbels - mannen som bestemte at Berlin skulle bli totalt jødefritt i 1943.
Herfra styrte han landets presse – og utformet talene, slagordene og masseopptrinnene som sikret Hitler makten.
Mesterstykket sitt leverte Goebbels med den såkalte Sportpalast-talen, som han arbeidet med i ukevis for å finne de mest virkningsfulle formuleringene. Den 18. februar 1943 var alt klart, slik at han kunne spørre tyskerne om de ønsket “den totale krig”. Talen ble overført direkte på radio, slik at hele befolkningen kunne bli overbevist av det tordnende bifallet Goebbels høstet. Det lytterne ikke kunne vite, var at tilhørerne i den store sportshallen var håndplukket.
BOKBRENNINGEN: I 1933 flammet de beryktede bokbålene i flere titall tyske byer. I Berlin gikk universitetsstudenter sammen med SA-folk i fakkeltog bak lastebiler lastet med “utysk” litteratur. Fakkel-toget endte på Opernplatz (i dag Bebelplatz), der bøkene høytidelig skulle overlates til flammene. Regnet øste ned denne kvelden, og brannvesenet måtte hjelpe til med bensin. 25 000 bøker brant opp – blant dem verker av Jack London, H.G. Wells og Voltaire.
I dag vitner en kunstinstallasjon om begivenheten. Gjennom et vindu mellom brosteinene ses et rom med tomme bokreoler.
GERMANIA: Hvis man går gjennom Brandenburger Tor mot vest, kommer man ut på en lite trafikkert åttefelts bulevard. Den er det eneste som er igjen av en gigantisk byggeplan som Hitler begynte på i 1937 sammen med arkitekten Albert Speer.
Ideen deres var å forvandle Berlin til verdenshovedstaden Germania, og de neste årene ble 50.000 boliger jevnet med jorden for å gi plass til flere titall enorme paleer og ministerier. Hitler ville ha byen ferdig i 1950, men krigen satte en stopper for den arkitektoniske stormannsgalskapen. Bare en liten del av planen ble ferdig: Øst-vest-aksen, som ble brukt til store militærparader.
Mot slutten av andre verdenskrig var den brede bulevarden startbane for de siste flyene som slapp ut av Berlin, med blant andre Albert Speer om bord. Paradebulevarden heter i dag Strasse des 17. Juni – til minne om folkeoppstanden i DDR 1953.
FØRERBUNKEREN: Turistene strømmer til Gertrud Kolmar Strasse, men det er absolutt ingenting igjen av Hitlers førerbunker.
Etter krigen forsøkte sovjetiske ingeniører å sprenge den, men de måtte gi opp, og begravde hele komplekset under en jordhaug. Først i 1980-årene ble bunkeren fjernet bit for bit av østtyskerne, som skulle bruke området til boligbygging. Stedet fungerer i dag som parkeringsplass.
Den nøyaktige lokaliseringen av Hitlers siste tilholdssted ble lenge holdt hemmelig, men som en sørvis for de tilreisende til fotball-VM i 2006 tillot bystyret at det ble satt opp en informasjonstavle på stedet. Det er en skjebnens ironi at førerbunkeren har blitt nabo til betongsøylene som utgjør minnesmerket for Europas drepte jøder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar